Polyuretan
Det vitenskapelige navnet på polyuretan er etyluretan eller etylkarbamat.
Det produseres ved omsetning av isocyanater og polyoler. Isocyanater har lav molekylvekt og er svært reaktive, noe som gjør dem ideelle for belegg, skum og fibre. På den annen side varierer bruken av polyoler avhengig av viskositet, temperatur og polaritet.
Polyuretan
Sammenlignet med uretan er polyuretan en relativt ikke-giftig polymer. Men den er også laget av isocyanater og polyoler knyttet sammen med uretaner.
Uretanene i polyuretan er bundet sammen ved polymerisasjon, som er når små monomerer kombineres for å danne større monomerer (polymerer). Disse monomerene kan bestå av forskjellige eller lignende forbindelser.
Ofte må mer enn 100 materialer kombineres for å få viskositeten, elastisiteten, strekkstyrken og andre viktige egenskaper som kreves for visse produkter.
Polyuretan oppfører seg som en kombinasjon av plast og gummi. Det er hardere og mer holdbart enn gummi, men mer fleksibelt enn plast. Dette gjør den sterkere og mer slagfast enn plast eller gummi.
Polyuretan er også stabilt når det utsettes for kjemikalier, oljer og vann. Den kan lages i en rekke farger, er ekstremt fleksibel og beholder formen i lang tid. Den har også utrolige klebeegenskaper, noe som gjør den ideell for liming av plast og metaller.
Hva er hovedforskjellen mellom polyuretan og polyuretan
Den første (og mest åpenbare) forskjellen mellom polyuretan og polyuretan er i selve navnet.
Fordi "poly" betyr "mange", er polyuretan i hovedsak fylt med mange uretanforbindelser/grupper.
Polyuretan er derimot en egen kjemisk gruppe. Den kan være både stiv og fleksibel, noe som gir den en rekke bruksområder som polyuretan ikke gjør. For eksempel insektmidler og plantevernmidler.
Stivheten til polyuretan gjør den mer egnet for solide produkter, som samlebåndsdeler og ruller. Som en herdeplast polymer har den heller ikke noe smeltepunkt, noe som gjør den i stand til å tåle ekstreme temperaturer.